Lang og variert historie
Bolærne har spor fra krig og fred, fra skipsfart, karrig landbruk og bronsealderens mytiske forestillinger om havet. Øyene rommer lang og variert historie. På Bolærne finner vi bosetning av både småbrukere, fiskere og loser tilbake til 1500- og 1600-tallet.
Bolærne-øyene hørte tidligere til under Sem kongsgård, og senere grevskapet Jarlsberg, men ble ekspropriert av forsvaret i 1916. Da ble Bolærne Fort bygd på Østre Bolæren for å forsvare marinens hovedstasjon på Karljohansvern i Horten.
Under andre verdenskrig ble festningsverkene påbygd og utvidet av okkupasjonsmakten. Det meste av arbeidet ble utført av sovjetiske krigsfanger, som bodde og døde under kummerlige forhold på naboøya Mellom Bolæren. (16. februar 2020 publiserte NRK.no en artikkel om dødsleiren på Mellom Bolæren).
Under hele den kalde krigen var det ilandstigningsforbud på Bolærne, men i 2004 ble øyene kjøpt av Nøtterøy kommune og Vestfold fylkeskommune. 1. januar 2016 overtok Nøtterøy kommune hele eierskapet. Nå er Bolærne tilgjengelig for alle, og det tidligere militære området er tilrettelagt for ferie- og fritidsopphold.
Store sosiale forskjeller
Mellom Bolæren viser det sosiale spennet som har vært ute i skjærgården. Vest på øya ligger småbrukene i Jensesund. Her måtte småkårsfolk klare seg med en åkerlapp i vannkanten, en sau og kanskje noen høner. Hvis de var heldige, så fikk de til litt handel med forbipasserende båter. De levde med andre ord et strevsomt og karrig liv, langt fra det vi i dag forbinder med skjærgårdsidyllen.
På andre siden av øya finner vi jakthytta og sommerhuset Grevestuen som ble bygget i ca. 1845. Grevestuen tilhørte Peder Anker Wedel Jarlsberg som var en av landets siste grever. Wedel Jarlsberg var den største grunneieren i området og var glad i jakt, fangst og sikkert også selskapeligheter. Grevestuen som i dag er restaurert og fredet, forteller om et fornemt liv ute i øyriket.
Gravrøyser – de eldste kulturminnene
På de høyeste punktene på både Vestre og Mellom Bolæren ligger det gravrøyser fra bronsealderen. Noen regnes også å være fra helt tilbake til jernalderen. Det skal ha vært gravrøyser på Østre Bolæren også, men de antas dessverre å ha blitt ødelagt av den militære byggeaktiviteten. Gravrøysene er de eldste kulturminnene vi har i disse områdene.
Utsatt farvann
Bolærne og skjærgården omkring ligger i utsatt farvann. Gjennom de sørøstre delene av denne og skjærgården øst for Tjøme, passerte det tidligere tre seilleier inn mot Tønsberg. Her har mange skip og båter kommet ut av kurs, gått på grunner og lidd havsnød. Rundt om på havbunnen ligger det fremdeles både last og skipsdeler fra de som aldri kom frem dit de skulle.
Det antas å ha vært loser i området rundt Bolærne-øyene siden vikingtiden, og kanskje også enda lenger tilbake. Den gangen var det lokale fiskere og sjøfolk som bisto sjøfarende. På toppen av en kolle på Østre Bolæren kan du fortsatt se en kompassrose fra 1500-tallet. Kompassrosen ble brukt av en lokal los som skulle lokalisere fartøy som trengte hjelp.
Vi vet om svært få uthavner i skjærgården rundt Bolærne-øyene. Den eneste kjente ligger ved Uleholmen sør for Hvasser. Uthavnen kan være spor etter de viktige sildefiskeriene på 1700-tallet. Det kan være muligheter for å finne flere slike uthavner også nærmere Bolærne.
Du kan lese mer om historien til Bolærne-øyene på nettsiden til Vestfold fylkeskommune.
Loshuset på Østre Bolæren
Bolærne ble ekspropriert av Forsvaret i 1916. Da var huset eid av sanginstruktør Olaus Andreas Grøndahl, som også fikk forpakteransvaret på Østre Bolæren av stamhusbesitteren på Jarlsberg. Men i 1916 var det slutt. Bolærne har en strategisk plassering, og Østre ble et viktig sted for Forsvaret. Da tyskerne kom, tok de over øya, og dermed det gule huset.
Etter krigen ble huset kalt Grøndahls hus, eller systua, for her bodde forsvarets sydame.
I 2004 la Forsvaret ned sin virksomhet og øya ble solgt. Vestfold fylkeskommune og daværende Nøtterøy kommune ble etter hvert eiere. I 2009 ble Skjærgårdskvinnene etablert, og i 2010 fikk de leie huset som de døpte om til Loshuset.
Det tok Skjærgårdskvinnene tusenvis av dugnadstimer gjennom tre år, å restaurere det gamle huset som var helt nedslitt etter år med krig og bruk under Forsvarets tid på øyene.
Bildene fra restaureringen taler sitt tydelige språk: gulv, tak og vegger ble skrapt og malt. I 2013 ble huset offisielt åpnet med brask og bram.
Losen Edvard
For rundt 150 år siden var losehuset på Østre Bolæren hjemmet til losen Edvard Nilsen og hans hustru Anne.
Anne og Edvard fikk 10 barn, men seks av dem døde i ung alder. Fem døde med bare tre måneders mellomrom fra desember 1865 til mars 1866. Men i det lille gule huset var det stort hjerterom, for Anne og Edvard tok til seg to gutter og ei jente, Maren som var et «uekte» barn født av et Quindemenneske på Jersøy.
Edvard var forpakter på Østre for greven av Jarlsberg, i tillegg til at han var los. I 1892 gikk ei jekt på grunn utenfor Fulehuk. Edvard, svigersønn Nils Fredrik og Maren, dro ut for å berge skuta og mannskapet. Dette ble Edvards bane. De reddet de skipbrudne, men Edvard kom seg aldri av strabasene, og døde to måneder senere, i januar 1893. Anne flyttet etter hvert inn til Middelborg og døde der i 1905.